Kan vi få en renessanse for de gåtefulle nummerstasjonene på kortbølge?

Kanskje så langt tilbake i tid som første verdenskrig startet styresmaktene i flere ulike land å kringkaste kodede meldinger til spioner som opererte på fremmed territorium. Dette gjerne ved å bruke en uknuselig sikker metode – opplesing av tall, bokstaver eller setninger over eteren som ikke hadde noen betydning for andre enn de som hadde chifferen, eller nøkkelen. Dette var gjerne en engangsblokk som bare vil bli brukt en gang av både mottaker og avsender. Disse ble kjent som nummerstasjoner, og deres eksistens eller funksjon har aldri blitt anerkjent av noen regjering i noe land. Signalene var ofte kraftige og kunne høres med relativt enkelt utstyr over store områder.

Denne metodens storhetstid var under den kalde krigen, men metoden er fortsatt i bruk den dag i dag. Et eksempel er den tidligere sovjetiske, nå russiske sendingen som i over 35 år har kunnet høres på frekvensen 4625 kHz. Stasjonen blir populært kalt «The Buzzer», eller alternativt UVB-76.

Noen hevder at dette russiske systemet er ment for intern militær kommunikasjon, og ikke for spionasje i utlandet, mens andre mener dette er en del av det russiske «dead hand»-systemet, som er etablert for å sikre at en gjengjeldende atomsalve blir avfyrt i tilfelle Kreml-ledelsen skulle bli eliminert av et evt. overraskende atomangrep fra USA. I det siste tiåret har også Nord-Korea reetablert en nummerstasjon etter nesten to tiår med stillhet.

Denne tilsynelatende anakronistiske kommunikasjonsteknikken kan allikevel kanskje være et av flere nøkkelverktøy i en fremtidig høyteknologisk krig. Dette hevder Christopher D. Boot i en artikkel på U.S. Naval Institutes web. Her hevder han bl.a. at «U.S. Marine Corps bør vurdere å etablere kortbølgeradionummerstasjoner for bruk i enhver stormaktskonflikt, da de kan gi unike muligheter i en krig mot en likeverdig eller nesten likeverdig motstander».

Dette grunngis på følgende måte: «Nummerstasjoner har potensial av flere grunner. For det første kan de tilby sikker enveiskommunikasjon med global rekkevidde. For det andre er kortbølgesendere vanskelige å finne, vanskelige å blokkere, billige og er ikke avhengige av satellittkommunikasjon. For det tredje kan enheten eller individene som mottar overføringen gjøre det uten å opprette en observerbar signatur».

I artikkelen finnes også lenker til andre informasjonskilder som omhandler tematikken for eksempel artikkelen «Shortwave radio in Ukraine: why revisiting old-school technology makes sense in a war», og den noe eldre BBC-artikkelen «The spooky world of the ‘numbers stations’» – begge artiklene er anbefalingsverdige.