Foto: Ola-Matti Mittigård, LB4CD

Ekstremværet “Gyda” traff Innlandet

Ekstremværet «Gyda» herjet Norge i midten av januar og medførte store skader mange steder, akkurat som man fryktet. I Innlandet var Sambandstjenesten forberedt og var i aktivitet kort tid etter at beredskapssjefen i Lesja og Dovre ba om bistand. Ola-Matti Mittigård, LB4CD har fortalt om hva Sambandstjenesten Innlandet gjorde da ekstremværet «Gyda» meldte sin ankomst.

Ekstremværet «Gyda» hadde egentlig forlatt Innlandet allerede. Vinden kom av en retning som ikke tar så voldsomt i Innlandet. Like etter «Gyda» kom det derimot et nytt lavtrykk som førte til mye verre prognoser. Hovedredningssentralen hadde bedt kommunene og politiet i Innlandet om å følge med på varslene. Det var meldt vind i Nord-Gudbrandsdalen med retning fra vest, en retning som bruker å slå inn over fjellet og kan gi veldig kraftige vindkast. Man forventet at man kunne få strømutfall og dermed også Nødnett og telefoni. De har tidligere erfart at denne infrastrukturen kan være sårbar her. I området er det ikke uvanlig med flom, men vinden er det som virkelig kan skape utfordringer utenfor flomsesongen, når tre faller over linjer og lignende.

Ferdige beredskapsplaner

Sambandstjenesten Innlandet (SBI) har inngått beredskapsavtale med kommunene Lesja og Dovre. Beredskapssjefen i disse kommunene, Åge Tøndevoldshagen, samlet de frivillige ressursene på Lesja Dovre Beredskapssenter på Dombås klokka 16:30 om ettermiddagen. Her ble de enige om å bemanne forsamlingshusene i bygda og sette opp SBI sitt mobile VHF-nett, med bistand fra Røde Kors.

Dette har SBI øvd mye på. Så nylig som 20. november gjennomførte de øvelse på nettopp dette. Nødsambandet her er et crossband-nett som strekker seg gjennom Lesja og Dovre. Dette er langstrakte kommuner, omtrent 6 mil totalt. Landskapet er nokså kronglete, og man greier ikke å dekke hele området med én enkelt repeater. Nødsambandet er basert på ferdigbygde sett bestående av crossband-repeatere med batterier på 100Ah, ferdig oppsatt og pakket sammen med master, barduner og alt som hører til. Disse er klargjort med solcellekontakter, og systemet er så godt forberedt at man kan bruke andre til å sette opp utstyret for seg, og dermed klare seg med relativt få sambandsfolk.

På forhånd har man kartlagt flere gode steder å sette ut disse repeaterne, slik at når alarmen går vet man nøyaktig hvor man skal plassere dem. Denne gangen var det likevel ikke fullt så enkelt. Været var allerede nokså rufsete, det var mye føyk og dårlig sikt, og det hadde lagt seg mye snø allerede. For å komme til måtte man be om brøyting fordi man kom seg ikke fram med store firehjulstrekkere engang.

Portabel crossband-repeater. Foto: Ola-Matti Mittigård, LB4CD

Forsamlingshusene blir krisesentraler

I de langstrakte kommunene finnes det flere forsamlingshus som er fordelt utover, med ikke så stor avstand fra hverandre. Beredskapsplanen de fulgte innebærer at forsamlingshusene bemannes av frivillige mannskaper fra Røde Kors. Planen legger opp til at man bruker Nødnett til kommunikasjon så lenge det går, og dersom Nødnett svikter overtar SBI sitt VHF-nett. På denne måten vet innbyggerne at dersom de trenger hjelp, så kan de møte opp på nærmeste forsamlingshus. Det kan være snakk om for eksempel helsehjelp, eller en bonde som er blitt fri for strøm og trenger bistand med vannforsyning. Dette er kommunisert ut gjennom aviser og sosiale media.

På beredskapssenteret i Dombås har man på forhånd klargjort oppsett for samband på VHF, HF og Winlink. Beredskapssenteret fungerer dermed som en hovedstasjon, et knutepunkt for aksjonen. Her har man nødstrømsaggregat som starter automatisk ved strømutfall. Grunnprinsippet er at alle meldinger skal tilbake til beredskapssenteret. Herfra er det bare femti meter bort til ambulansen så avstanden for å bringe videre helserelaterte meldinger er kort.

På nye Lesjaskog brannstasjon har SBI en permanent VHF-installasjon med en ny Yaesu FTM 300. I tillegg skal det opp en Igate her. I bygget er det også nødstrøm. Dette vestlige KO ble bemannet av LB6SE Svein Oddvar Brekken, som bor i nærheten.

Noen få hender kan utrette mye

I SBI er det ikke så veldig mange radioamatører. De er omtrent tretti til sammen i hele politidistriktet, hvorav seks i Norddalen. Men ved hjelp av gode planer holder de god beredskap og kan drive nødsamband med bare noen få personer i aktivitet.

Når en av dem mottar varsel, ringer de direkte til andre radioamatører og avtaler å møtes på beredskapssenteret. Alt er innøvd på forhånd og de vet hva de skal gjøre. Dersom telefon er tilgjengelig bruker de gjerne det, alternativt står Innlandsnettet klart. Dette er et nett som brukes aktivt til daglig. Det er en styrke, ifølge Ola-Matti, fordi det alltid er folk som lytter og er tilgjengelig.

I akkurat denne aksjonen var de tre radioamatører som drev reservesambandet; Torkell Opedal Wullum, LB4GH, Svein Oddvar Brekken, LB6SE og Ola-Matti. De tre hadde god kontroll denne gangen. I tillegg hadde Torkell gjort avtale med et par mann til som var klar til dagen etter dersom det skulle bli behov.

Aksjonen gikk som den skulle på tross av mye vær

Det kom voldsomme kast tidlig på kvelden. Etter hvert oppsto utfall av både telefon og Nødnett, som man hadde fryktet. Men omkring klokka 22 om kvelden begynte vinden å roe seg. Politiet og beredskapssjefen mente da at det ikke var nødvendig å fortsette aktiviteten lenger. Mannskapene dro hjem, men stod fortsatt tilgjengelig på radio. Tidlig morgenen etter gjennomførte de en sambandssjekk før de endelig dimitterte mannskapene.

Det var ikke mye dramatikk i selve aksjonen, kan Ola-Matti fortelle. Det å bli brukt i slike tilfeller gjør at de kjenner mening med det de holder på med, mener han. Han sier de blir etterspurt, og det er behov for dem. Man har erfart at Nødnett kan falle ut, og når det først smeller så er ressursene knappe. Da er man bedre rustet jo flere frivillige man har. Det vet Lesja og Dovre, og de har tatt de frivillige med i sine beredskapsplaner.

Beredskapssjefen har vært veldig åpen for å trekke til seg frivillige ressurser. Alt radioutstyret til SBI er lagret på beredskapssenteret på Dombås. Her har de mange hyllemeter for lagring og tilgang på lading, så alt er klart og samlet på ett sted når de trenger det.

Det som gjør at de lykkes er at de har faste installasjoner, sier Ola-Matti. Utstyret står tilkoblet og er alltid fulladet. Sannsynligheten for å lykkes er da veldig stor. Alt er dedikert til sitt bruk, så man slipper å lete, og man vet nøyaktig hvor man finner det når man trenger det. Man slipper å begynne med å sette opp antenner i uvær – det er bare å trykke på knappen, og tut og kjør.

Fra KO. Foto: Ola-Matti Mittigård, LB4CD

Worst case scenario

Det verste som kunne skje var å miste både Nødnett og mobildekning i større områder. Da ryker alt –  både trygghetsalarmer, kommunikasjon og så videre. I et slikt tilfelle er gjerne strømmen gått også, og da skjer det mange ting på en gang. Det blir et stort sambandsbehov og man må begynne å prioritere hva som er viktigst. Et slikt tilfelle kan få mange følger, så dette har de planlagt å øve på om noen få måneder, hvor øvings-scenariet er totalutfall. Da vet man hva man er rigget med og hva begrensningene er den dagen behovet er der.

Ved større hendelser har statsforvalteren et ansvar for å koordinere aksjonen, men da må de vite hva som skjer. For nødetatene er utfall av Nødnett krise, og for privatfolk er mobilutfall krise. Vi ønsker oss egentlig ikke situasjoner der vi radioamatører trengs, for da er situasjonen ganske ille. Men man ser at behovet er der. Mange aktører har ikke noe annet å hjelpe seg med, og er avhengig av at et par radioamatører kan bistå. Sambandstjenesten Innlandet har også mange muligheter til å få kommunisert ut av kommunen. Men det har tatt en del tid å komme dit, med forberedelser, øvelser dialog og etablering av beredskapsplaner. Nå er de kommet så langt at de bare finpusser planene sine. De bruker å ha møte med de andre aktørene dagen etter en aksjon og evaluerer det som har vært gjort og forbedrer planene sine deretter.

Måtte ta forhåndsregler

I ekstremværet som var, var det farlig å kjøre på grunn av mye vind og snykov. Antennene på de mobile enhetene står på tripod, og disse måtte vektes og barduneres så det ikke skulle gå ned. Strøm har de nok av, men de måtte sikre at utstyret ikke skulle falle eller blåse vekk. Man må være sikker på at ting blir stående. I planverket sitt har de derfor allerede definert festepunkter for utstyret, så de vet hvordan det skal settes ut når det haster.

Hvordan kommer man i gang med sambandstjeneste?

Det er mange grupper som har lyst til å bidra i Sambandstjenesten, men er litt usikre på hvordan de skal komme i gang. Hvilke tips har Ola-Matti til disse?

Gruppa må spørre seg selv: «Hva vil vi i denne gruppa?» Nødsamband er litt roligere enn redningssamband, men det krever at du har noen som trenger tjenestene. Hvem er gruppens oppdragsgiver? Man må prate med folk om hva man gjør, vise seg fram og tilby seg. Still deg spørsmålet «hvilket problem har disse, og hvordan kan vi løse dette»?

Alle kommuner i Norge har behov for VHF nærsamband, mener Ola-Matti. Det å ha en stabel med håndapparater kan løse mye. Opplæring gis på ett minutt. Man må bare ha litt hardware og en godt gjennomtenkt plan som er kjent. Så må du leke deg litt først, så du virkelig kan bruke utstyret. Ha øvelser; sett opp et samband og få det til å fungere, i stedet for å avholde sambandsmøter med bare prat. Når man så har folk som har lyst til å være med, da først kan man begynne å se seg om etter en oppdragsgiver.

Vær til stede, vær uniformert og «prat norsk»

Ta kontakt og inviter deg selv til møter i kommunestyret, for eksempel. Forbered en presentasjon og fortell hva dere kan levere, på en enkel måte som de forstår. Pass på å ikke bruke «stammespråk» og faguttrykk, og ikke si noe du ikke kan innfri på. Vær ærlig og åpen om hva gruppa kan og ikke kan. Det er viktig å ikke si noe man ikke kan levere. Det er lett å trekke fram alt som noen andre kan – men kan DU det?

Videre må man komme i dialog, drodle sammen, luft hvilke behov de har. Hva kan dere løse? I en sambandstjeneste er det en utopi å kunne løse alt, men man kan alltid gjøre noe. Klargjør ferdige løsninger på forhånd. Det å ha en ferdig montert antenne man kan koble seg til i et bygg gjør at man har en plass som er klar til å etablere et KO eller punkt, og man sparer tid og frustrasjon når været herjer.

SBI erfarer at de etter hvert har blitt en del av beredskapsmiljøet lokalt. De blir gjenkjent og får være med på det som skjer. Det gjør noe med dem. Selv om de tilhører en relativt liten organisasjon er de en stor ressurs som kan mye om noe de andre kan lite om. Det er en ære å ha interesse i å få dette til å fungere, synes Ola-Matti:

«Det er noe med å være til hjelp, det å gjøre en forskjell – å hjelpe folk. Plutselig er det vi holder på med noe av det som har reddet livet til noen. Og det er jo artig å holde på. Man må ikke være så redd for å gjøre feil – det er mye man ikke kan, men man må bare drive på. Så treffer man noen som kan noe mer, og da lærer man noe. Tør å vær ærlig på hva du kan, og hva du ikke kan. Tør å spør om hjelp: Kan du lære meg dette?»


Norsk Radio Relæ Liga
Postadresse: Postboks 20 Haugenstua, 0915 Oslo
Besøksadresse: Nedre Rommen 5E, Oslo
 
Telefon: 22 21 37 90 - kontortid: tirsdag-torsdag kl 09-15 (ferielukket i juli)
Kontaktskjema

© Copyright 2017-2022 Norsk Radio Relæ Liga. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten avtale. NRRL har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.